Hun, min søster XX, forlater rommet. Og jeg blir alene igjen med bøkene, med bordet, og jeg ser meg selv, broren med stemmen som nesten ikke har sagt noe, med en veldig trang til å henge meg et eller annet sted. Som en hjelp tenker jeg igjen på ensomheten, på ensomheten som min tilværelse er omgitt av. Og denne tanken, som alltid har vært så luguber, så skremmende, blir, etter alt snakket om viktigheten av å lykkes i livet, nesten behagelig. Ordene har en vekt. Viktigheten veier mer enn ensomheten. Allikevel vet jeg at ensomheten er tyngre. Men viktigheten av å lykkes i livet er en renneløkke. Den er ikke annet enn en renneløkke.
Det litterære landskapet som tar form gjennom de 20 novellene i denne samlingen, bærer et umiskjennelig preg av forfatterens stilferdige, vakre, og samtidig dystre skrivekunst som vi kjenner fra hennes tidligere bøker. Den korthugde og finslipte språkføringen er på ingen måte voldsom, men er alltid preget av et underliggende mørke. Ensomhet, sorg og dødslengsel er temaer som går igjen: Fleur Jaeggy utforsker her menneskesinnets mørkeste sider, til tider så mørkt at det nesten ikke er til å holde ut.
Fleur Jaeggy (f. 1940 i Zurich) er en sveitsisk forfatter med italiensk som morsmål. I en alder av tjue flyttet hun til Roma – hvor hun ble kjent med noen av tidens viktigste litterære skikkelser, blant andre Ingeborg Bachmann og Thomas Bernard – og har siden 1968 vært bosatt i Milano. I tillegg til å ha utgitt seks skjønnlitterære bøker, deriblant debut-romanen Tuktens lykkelige år (Solum 1998), som skulle bli hennes store gjennombrudd, og Proleterka (Solum 2003), har hun oversatt verker av Marcel Schwob og Thomas de Quincy til italiensk, og skrevet om John Keats og Robert Walser.
Novellesamlingen Jeg er broren til XX kom ut i Italia i 2014 og er hennes første skjønnlitterære utgivelse på tretten år. Dette er den tredje av Fleur Jaeggys bøker som er oversatt til norsk.
Presse om boken:
«Jaeggy er først og fremst en stor forfatter» Olav Egil Aune, Vårt Land
